Vel hjemme igjen

Forrige innlegg var altså publisert en del på etterskudd som flere av de andre innleggene, men for de som er interessert i å lese så ligger det der likevel. De to siste ukene av turen var vi i Florida. Late dager på Miami Beach og shopping i South Beach har passet oss, men ikke lommebøkene så godt. Twister på South Beach Hostel og sene turer til Groovey pizza på Washington ave, for å kjøpe gigantiske pizzastykker for fire dollar, pluss utallige turer til Starbucks. Lommeboka jublet da vi fant bussbillett fra Miami til Orlando for en dollar. Siste uka bodde vi hos tante og onkel i Titusville utenfor Orlando. En super koselig og avslappet uke med soling, badebasseng, mer shopping(going crazy at Wallmart), super kupp på outlet, apple innkjøp til famen, Islands of Adventure i Universal (Harry Potter land 😀 ) og koselig jentemiddag på Cracker Barrel. 

Tror jeg snakker på vegne av begge når jeg takker for alle som har tatt godt i mot oss under reisen, alle vi har fått bo hos, alle vi har fått dele fantastiske opplevelser med, alle vi har fått dele mindre fantastiske opplevelser med. Alt i alt alle de som har gjort turen til det den har vært, en av de beste opplevelsene i våre liv. Verdt alle pengene (selv de vi egentlig ikke har). Mange erfaringer på godt og vondt, latter, tårer og mye livslærdom. Takk til alle som har fulgt oss på skjermen, i tankene og i bønn, det har vi satt pris på

Helene

La Isla Bonita

I følge bloggen er vi dessverre fremdeles på oppdagelsferd i Mellom-Amerika,
men per dags dato har vi allerede har kommet oss helskinnet frem til Helenes 
familie i Orlando. Her har blitt like hjertelig og godt tatt i mot som det 
vi ble hos Guri og Ola i Arequipa, og vi storkoser oss! Men før vi begir oss 
ut på dagene i Miami og Orlando er det mye som har skjedd siden Guetemala. 
Vi dro derfra til det eksotiske nabolandet, Belize og deretter Mekkikkå som 
et vellykket resultat på en spontanavgjørelse. 
Vi busset over grensen til det lille landet Belize med sine 300 000 
innbyggere - i et organisert kaos. Ut av busse, gå over grensen, gå seg 
bort,komme seg inn i bussen, ut av bussen.. Deretter dra på seg sekken som 
etter alle bomkjøp av suvernirer og for øvrig alt annet søppel som på 
mistenksomt vis har kommet med på veien, blir tatt for å være likposen til 
to-tre stykker, minst. Til slutt spaserte vi litt lenger, og etter at noen 
kroner var betalt og noen smil utvekslet, fikk vi sette oss tilbake inn i 
bussen til Belize City. Vi tok ferjen over til Caye Caulker så fort vi kom 
frem, og dagene der var noen av de beste vi har hatt. Vi hadde den mest 
perfekte frokosten da vi kom frem... Og ja, jeg er klar over at jeg er 
tilbake på matprat i tro matvrakstil. Denne gangen var den verdt en 
kommentar, men prisen slo oss i trynet som enmurstein. Caye Caulker, som
ferieparadiset det er, kunne ikke unngå å være som de mange andre 
ferieparadis. Turistifisert, og prisene deretter. Men som sagt, jeg fikk i 
det minste som betalt, og denne gangen i positiv forstand. 
Vi hadde strålende sol, fikk smisket oss til de to eneste solsengene øya 
hadde - i og med at det egentlig ikke finnes noen offentlig strand, og fikk 
hummerfargede lår som sikkert var dårlig karma etter å ha smisket oss til 
noe for n'te gang. Jaja, noe må ofres for the time of our lives, og det har 
vi virkelig hatt. En herlig dag på seilbåt med en enda mer fantastisk gjeng, 
musikk på full guffe, havskillpadder som på grunn av dårlig syn svømte rett 
i fleisen på oss, snorkling i selskap med haier rundt lunsjtid, og med 
fasinerende piggrokker som svermet rundt. Jeg har aldri sett havet så klart 
og blått, og antakeligvis aldri mitt eget smil så bredt heller. Og så var 
det karma igjen, denne gangen helt sikkert på grunn av Rumpunsjen vi hadde
unlimited tilgang på i løpet av ettermiddagen. 
Solbrenthet har vi i det minste rett til å uttale oss om når vi kommer hjem. 
Også i Belize fikk vi nye bekjentskaper, og Bellas hostel hadde en deilig 
atmostfære som vi fort ble vant med. Gitar og sang på hverandaen, madrass 
på en hems, idyllisk kanotur i solnedgang med verdens beste reisepartner, 
frokostburrito, Caulker Pizza, litt mer rumpunsj, kanelsnurrer på 
Glendas Cafe, myggspray og fantastiske backpackere er det som virkelig sitter
igjen etter disse dagene. Jeg kommer i lykkerus bare av tanken, og som så 
mange ganger før,slår tanken på hvor heldige vi er meg. 
Caye Caulker bestod med glans, men som to laks som desperat ønsket litt mer 
strandliv tok vi en nokså kjapp beslutning om å dra til Mexico som grenser 
til Belize. Helene kommer nok til å nekte å fremstå som en solbrent sushibit
forresten, så jeg får vel snakke for meg selv.
Vi tilbragte et mellomstopp-døgn i Corozal, bestående av en middag på en 
vaskeekte diner og en ny venn på tråsykkel. Neste morgen ble vi skysset bort
til buss-stasjonen der vi reiste videre med buss mot grensen. 
Vi kom over til Mexico mye lettere enn jeg hadde forestilt meg til tross for 
vårt kriminelle og farlige utseende. Første stopp var Tulum som lokket med 
kjempefine sandstrender og koselig restauranter. Hostellet het 
Bike, bed and breakfast, og jeg har aldri vært så glad for å ha min egen 
sykkel. Vi syklet overalt, og både rumpa og maurene i den var glad for det. 
Vi syklet til the Grand Cenote hvor vi svømte i grotter, hadde noen fine 
dager på stranda med nye venner, tok et par sykelturer til byen, inviterte 
med oss en galant, forfengelig og samtidig moralistisk franskmann på middag,
litt for stiv for oss, men dog, veldig hyggelig.. Enda en snorkletur i vakre
Akulum, og tilslutt eventyret fra Tulum til Bacalar. Vi forlot den herlige
new-yorkeren, Angel som frontet Bike, Bed and Breakfast, og stilte oss 
gatelangs opp med skilt for å få skyss hele veien til Bacalar. 
Etter et par timer, noen forsøk på å gjemme Dan og Ben i buskene sammen med
all bagasjen, sola som stod midt på himmelen og som lagde en solbrent stripe
i hodebunnen min, noen småkaker som Dan gledelig delte med seg, og utallige
flasker med vann, stoppet den uskyldige jenta Anna, som av alle ting var på
roadtrip by herself på sin egen bursdag. Vi måtte bokstavelig talt stappe 
bagasjen inn, og lukke dørene samtidig på "1-2-3!.". Utenom det var det bare
starten på et minnerikt døgn hvor vi endte opp campende ved 
The lake of 7 colors. Dan, Ben, Anna, Helene og jeg, dannet crew 
Tulum/Bacalar, og skaffet oss bonusvennen Hank - en hjemløs blandingshund,
i løpet av kvelden. Nattbad, morgenbad og Dorritos gjorde campingen komplett,
og morgenen etter dro vi fornøyde med nesa rettet mot Belize City før siste
destinasjon var Miami. Jeg sitter fortsatt å gliser med minner fra Belize og
Mexico, og man vet lite om fremtiden, men jeg og Erik er allerede i gang med 
å spare til neste Mexico-tur, og det snakker for seg selv.

Stine

Belize - Caye Caulker:

Bilde
Bilde
Bilde
Bilde

Snorkle tur til Hol Chan Marine reserve, Shark Ray Alley and Coral Gardens:
Bilde
Bilde

Guatemala – 20 år i jungelen

Guatemala er et alletiders land å bli 20 år i. Dagen started med sjokolademuffins og tre søte ballonger på senga, mens stine hoppet opp og ned og hvisket gratulerer med dagen for å ikke vekke de andre på rommet. Det var bare å gjøre seg til overraskelsestur. Etter en svett klem fra en litt overivrig asiatisk bursdagsgratulerer, var vi klare for å dra til en kaffeplantasje utenfor Antigua for å kjøre ziplines i regnskogen.
Super utsikt over jungelen og rekkene med kaffeplanter, mens man suser avgårde i sele og vaier over bakken. Videre hadde Stine (ikke spør meg hvordan hun får det til) arrangert piknik på kaffeplantasjen. Et rødrutete teppe, vin, ost og frukt pluss en veldig fin venninne, kunne ikke hatt det bedre.
På kvelden feiret vi på hostellets takterrasse med pizza og punsj til alle. Ettersom en annen jente på rommet vårt også hadde bursdag, hadde Stine og hennes venninne gått sammen om tak-partyet.

Bilde

Nattbus turen til Flores ble en kjølig opplevelse da bussjåføren satte aircondition på 10 grader og shortsen min var mer beregnet på de 30 som var på utsiden. Fram til Los Amigas i Flores kom vi i hvertfall, og fikk oppleve både jungel og Maya ruiner i Tikal. Regnskogen viste seg fra sin bokstaveligtalt beste side ved å gi oss en voldsom dusj, før vi fikk søke ly i minibussen som skulle tilbake til hostellet. Los Amigos har vært en av beste hostellene vi har bodd på. Med en blanding av god atmosfære, fantastiske folk, (veldig treige, men) super gode frokoster, “truth or dare” jenga og latterkramper.

Helene

 

Arequipa – Peru del 2

Siste del av april har vi vært i Arequipa på besøk hos Guri og Ola. Hjemmelagde rundstykker og jordbærsysltetøy har gått ned på høykant. Å sove med gode dyner, og laken uten mystiske flekker har vært luksus. 

Langfredag tok vi relativt med ro, etter å ha hatt en lang busstur dagen før fra Puno til Arequipa. Vi var med Guri og Ola på golfklubb og fikk svømme i basseng. Ikke dagligkost for 2 backpackere, men veldig satt pris på.
På påskemorgen mens katolikkene sprengte Judas, spiste vi frokost og gjorde oss klare for Gudstjeneste. Med Guri som suflør og oversetter, fikk vi med oss hovedinnholdet av den spanske prekenen. Etter gudstjenesten fikk vi ikke bare kirkekaffe, men faktisk en hel kirkemiddag, ikke værst.
Dagene i Arequipa har vi nytt med kafébesøk, turistattraksjoner og tur til Colca dalen. Vi har hatt koselige kvelder med Guri og Orlando (ettersom de ikke forstår at Ola,”hola” er det fatiske navnet hans) på diverse restauranter i byen, og virkelig blitt tatt godt vare på.

Todagersturen til Colca dalen var en kjempe flott opplevelse, med nydelig natur, varme kilder og condorer (store fugler). En guide som elsket og avslutte hver setning med ordet Peru og et toneall som gikk opp, og 9 andre flotte mennesker vi ble overraskende godt kjent med på de to dagene. Colca Canyon er dobbelt så dyp som Grand Canyon, og kjent for Condorene, som et et av Incanes hoveddyr sammen med slange og puma.
Etter å ha vært i Peru en stund, er det interessant å se hvordan Incanes naturreligion er blandet inn med den dominerende katolismen i landet. Mye kultur, tradisjoner og overtro som er spennende å lære om. En av dagene besøkte vi et museum i Arequipa hvor de oppbevarer 2 jentekropper som er gravd fram fra fjellene rundt Arequipa. Disse to (og mange fler, men disse er best bevart) ble ofret av Incaene til fjellet. Incaene trodde at vulkanutbruddene i fjellene skyltes at Gudene i fjellet var sinte. Dermed ofret de mennesker for å blidgjøre Gudene. Og være offeret var en ære, men en lang vandring opp på fjellet, og en lite trivelig død. Offeret fikk som regel Chicha (en lokal maisjus) med alkohol, slik at de sovnet. Deretter ble de drept ved slag til hodet og begravet i fjellet med et spesielt ritual.
Absurd for oss, men del av en lang tradisjon og religion for Incafolket.
Peru har vært en fantastisk land å besøke, og det er fortsatt så mye vi ikke har fått gjort.
Vi avsluttet Peru besøket med spatur sammen med Guri. En times massasje, manikyr og pedikyr til 250 kroner har selv lommeboka mi råd til.
Etter en veldig deilig pause den siste uka, blir det nå tilbake til backpackerlivet med hosteller, kalde dusjer og alternative middager. Men det har så absolutt sin sjarm det og.

Helene

Bilde

 

 

 

 

På golfklubb

Santa Catalina klosteret:

BildeBilde

Dette er Stines fremtidige bosted. Ikke nok kjekke gutter i det siste. Hun konverterer. 

BildeBilde

På Zigzag med Guri og Ola. Alpakka er overraskende godt.

Colca Canyon:

BildeBilde

Condorer

Bilde

 

Ampato: fjellet der de ofrede incajentene ble gravd ut.

Du store Alpakka! – Peru del 1

Hvor vi er akkurat i dette øyeblikk vet jeg faktisk ikke… Alt ser likt ut, og alt er like nydelig. Noen landskaper gjør meg bare målløs, og det er liten vits i å prøve å beskrive det også. Vi befinner oss i alle fall på fire hjul et sted mellom Puno og Arequipa. Vi har allerede tilbakelagt 9 dager i Peru, og vi ankom først Lima før flyturen gikk videre til Cusco. Dette er et must for alle backpackere og reisende for øvrig, hvis man først er i Sør-Amerika! Etter en dag med byvandring var det klart for den etterlengtede inca-trailen vår. Da vi startet derimot, og vi kjente hvor latterlig tungt noen kilo på ryggen ble opp bratte bakker med så tynn luft, var ikke etterlengtet lenger ordet å bruke. Det var fire fantastiske dager med inca-historie, imponerende mat servert som tre-retters ved hvert måltid, telting i jungelske omgivelser – noen ganger destinert ved siden av det denne jungelen hadde å by på av toaletter, og som gjerne kunne vært byttet ut med busken på andre siden. Den var fylt av svette, følinger, trapper, fett hår, lamaer, løpende bærere som alltid så ut til ha uante krefter fra gud vet hvor med sine 50 kg på ryggen, og til slutt vakre Machu Picchu på toppen. 
Dagen derpå krabbet jeg ned senga og bort til frokostbaren, med en fin påminnelse om hva rumpa og knærne hadde vært gjennom dagene i forveien.
Vi dro på lunsj, som etterhvert utviklet seg til å bli enda en kaffe, og til slutt middag med kremen fra inca trail-crewet vårt. Cusco sluttet ikke å imponere med inntrykk, og en ekstra dag som dette var en fin avslutning før ferden gikk videre med nattbuss til Puno.

Vi ankom Puno tidlig, tidlig på morgenen den 16 april, med store ambisjoner. Planen var å sjekke inn på et hostell, – skaffe oss litt frokost, oppleve Puno, ikke minst få med oss en formiddagsutflukt til de flytende øyene på Titicaca-sjøen, og ha en god natt søvn før vi skulle videre til Arequipa dagen etter. Med ambisjoner kommer man langt, og dagen oppflylte både det og mer til. På vår lille dagsutflukt til Uros-øyene og Taquile møtte vi mange herlige folk i ulike aldere – Felipe dro oss med inn i familiebildet, og Mille, Taylor, Helene og jeg dannet et sisterhood i det vi alle kjøpt hjemmelagde festivalarmebånd til 2 norske kroner. Jentene fra Danmark og California bodde på det samme hostellet som oss, og på kvelden satt vi der og fråtset is, godteri og kake som en kick-off på påska.

StineBilde

Vi fant en babylama på gata i Cusco. Bilde

Milhouse guesthouse i Cusco.

Inca trail til Machu Picchu:Bilde

Hey ho, let’s go!BildeBildeBildeBilde

Slik er stemningen i teltet etter dag 2. Seks timer oppover i steintrapper. Top humør, men for sliten til å smile.BildeBildeBilde

Inca trail crewet vårt 🙂 Bilde

Endelig framme i Machu PicchuBilde

Sliten gjeng. Regnvær. Tåke. Yeay… Stine er evig optimistBildeBildeBildeBildeBilde

Da regnponchoen svikter prøver Adam å fange opp regnet på andre måter.Bilde

 

 

Venter på toget som skal ta oss tilbake til Cusco. Bridie, verdens herligste jente og nå hiking-tur kompanjong.Bilde

Utenfor katedralen i Cusco.

Puno og Titicaca sjøenBildeBildeBildeBildeBildeBildeBildeBilde

Og så dro vi til Sør-Amerika og tok Brasil med storm…

Om ikke akkurat det, så var vi kapable nok til å skape en highlight-uke midt i mellom to andre store highlights.

Bare noen få uker etter at tidenes beste karneval ble holdt i pulserende Brasil, entret vi Rio. Bare noen få uker før World Cup 2014 skal arrangeres, reiste vi derfra. Folk må tro at vi prøver å unngå god stemning og kule opplevelser, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ikke nølt med å påstå det samme. Men slapp av, er det noe uka i Brasil ga oss er det nettopp god stemning og mye moro – og jeg tror i det hele tatt at det skal godt gjøres å ikke kose seg i en by som denne.

Vi sjekket inn på Rio Backpackers den første dagen, og for min del kunne vi ikke hatt et bedre sted å oppholde oss en hel uke tilsammen. Det var varmt vann i dusjen, i alle fall de første fem minuttene, det var kort avstand til Copacabana beach, butikker, og busser – som for øvrig kostet oss 3 real (tilsvarer 7 kroner) for en tur til hvor enn vi måtte ønske. Vi fikk tid til å pakke helt(!) ut av sekken før vi måtte pakke ned igjen, internettet sluttet ikke å fungere 3 minutter etter at man hadde plottet inn passordet, og frokosten var over gjennomsnittet god. Det setter jo prikken over i’en for matvrak som meg. Små gleder. Små gleder. Det er egentlig verdt å nevne hvordan tilværelsen på hostellene er, og hvordan det i det hele tatt er å være backpacker på reise rundt om i verden. Jeg har fått en del spørsmål på facebook angående det, og for å være ærlig tror jeg alle reiser blir for individuelle til å kunne svare utfyllende. Likevel er hosteller med dorms (rom man deler med x antall andre, noen ganger mikset gutter og jenter, andre ganger rene jenterom) noe vi bare har hatt gode erfaringer med. Selvfølgelig finnes det snorkere i større grad enn meg selv, det finnes folk som legger seg relativt (veldig) tidlig som du bør ta hensyn til, folk som lukter vondt eller som bruker alt varmtvannet i dusjen, – men alt det er bare småplukk. Du kan også være veldig uheldig å ende opp på rom med folk som liker tingene dine like mye som du liker dem selv, og en mobil-lader, et par sko, eller en Ipad kan på mystisk vis ha forsvunnet i løpet av dagen. Dorms er selvfølgelig også av det billigere alternativet, og det finnes både dobbelrom, hotellrom og suiter i helt andre prisklasser. Mange av hostellene har eget kjøkken og kjøkkenutstyr, noen er inkludert frokost, noen er inkludert insekter i dusjen, og vårt beste hjelpemiddel til å velge oss ut et nytt bosted er gjennom andre backpackeres erfaringer, og gjennom lonelyplanet sine sider.
Hosteller, arrangerte dagsutflukter og ting som det, gir de beste mulighetene til å bli kjent med likesinnede og generelt interessante og fine mennesker. Men er man backpacker møter man og blir kjent med andre backpackere stort sett overalt.

Når det gjelder tiden vår i Brasil var ikke det et unntak for godt selskap og nye bekjentskaper. Både de som jobbet på hostellet og backpackerene som bodde der ble fort en del av to-manns-crewet vårt, og det er allerede et savn å se tilbake på.
Det hadde vært en skam å reise til Brasil uten å dra på fotballkamp, så det følte vi oss pent nødt til. Vi var allerede en gjeng på seks stykker som hadde tilbragt et par dager sammen, og på veien plukket vi opp enda seks stykker i en søt, liten minibuss med air-condition. Tilsammen utgjorde vi tidenes heiagjeng uten å egentlig vite hvem vi heiet på. Hjemmelaget var svart og hvitt som Odd-Grenland, mens rivalene fra Chile var røde. Til tross for at vi ikke alltid uttalte navnet på våre egne riktig, begikk vi i det minste ikke samme blemme som Michael og Craig som presterte å kle seg i rødt fra topp til tå. Hehe. Allerede før vi dro fikk de den harde sannheten slengt i trynet – skift trøye, eller bli hjemme. I frykt for å bli banket opp på hjemmebane dro de for å skifte med halen mellom beina.
Selv om fotballigeren i meg ikke var fullt så stor før vi dro på kamp, må jeg innrømme at jeg i ettertid er storfornøyd med å ha kjent den intense atmostfæren på Maracana stadion.

Som alle andre turister i Brasil dro vi en dag til the Christ Redeema, og fordi solfylte dager på stranda stort sett toppet prio-lista, kom vi frem til statuen omgitt av tåke. Skulle man virkelig få sett Jesus denne dagen måtte man vel nesten bedt Ham åpenbare seg selv. Uansett var turist-dagen en fin dag der vi busset rundt fra A til B i frustrasjon, desperasjon, i selskap – uten selskap, – og i virvarret av å ha mange planer uten en klar plan… Hvis det gir mening. Når alt kommer til alt er det vel det som faktisk gir den største gleden – delvis organisering, og delvis spontanitet. Anyways, Brasil kicked it, og vi kommer til å savne denne uka i laaang tid fremover.

Hvis dere har hatt tålmodighet til å lese gjennom alt får dere ha en fortsatt fin dag ❤

Stine

Bilde

Gatelangs med utsikt til Copacabana beach

Bilde

Selfie på den berømte SugarloafBilde

En fullsatt Maracana-stadion

Bilde

Tre smil til tross for tap, + en ikke fullt like begeistret lokal-supporter oppi hjørnet der.. he he heeeBilde

Helene og Lily på trikk opp til the Christ Redeema (frozen yoghyrt, woop woop)BildeBildeBilde

Beachlife, say no more

Bilde

From Africa with love

Innlegget kommer litt på etterskudd, men men. Dette er i alle fall litt fra vår siste del av Afrika 🙂

Jeg har nå hull, eller flekker som ikke går bort, på absolutt alle klærne mine. Selv Oslos familierestauranter hadde nølt med å slippe meg inn slik jeg ser ut fortiden. Likevel sklir vi egentlig greit inn Zambia, hvis du ser bort i fra hudfargen.

Døgnene fra 21 til 25 mars kan vi kalle de mest ekstreme reisedøgnene så langt. For å gi dere kortversjonen så startet vi med kl 7 ferga fra Zanzibar til Dar es Salaam den 21 mars. Der ventet vi på et forsinket tog til kl 17.
Etter tre dager på tog, kom vi fram kl 2 på natta i stedet for 2 på ettermiddagen. Så var det å finne transport de 3 timene fra Kapiri Mposhi til hovedstaden Lusaka. Her fikk vi kjøre med en Jesus-elskende afrikaner som tydeligvis ikke var redd for å bli hentet hjem, da han spilte lovsang på volum 100 og kjørte i 140.

Da vi kom til Lusaka håpet vi på å få plass på morgenflyet til Mfuwe og South Luangwa. Men etter å ha vært heldig med å få plass på et i utgangspunktet fullbokket tog, fra Tanzania til Zambia, måtte jo flaksen en gang ta slutt. Det skjedde kl. 06.30 på Lusaka flyplass.
Flyet var fullt, så det var bare å komme seg til bussterminalen.

Etter to netter med minimal søvn pga. grenseovergang og visum, og natten etter, med ankomst til Kapiri og lovsangs-kjøretur, var vi ikke super gira på en 7 timers busstur. Men etter litt mat var humøret steget noen hakk, og vi dro samme vei som vi hadde kommet en time tidligere inn til sentrum. Etter at alle selgerne i Lusaka hadde gått gjennom bussen 5 ganger, med et vareutvalg av alt fra kjeks og cola, til solbriller og mobiler, trillet bussen ut fra Lusaka og vi begynte turen mot Chipata.

Turen ble 12 timer i stedet for 6, ettersom vi fikk motorstopp. Etter å ha vært strandet i bushen i noen timer, gikk det opp for en av de 6 mennene som prøvde å fikse motoren, at det var slagen til kjølevæsken det var gått hull på. Litt gaffateip og mange timer senere, var vi på veien igjen.

Fordi vi kom fram halv ett om natta, ble vi i Chipata, før vi dagen etter la ut på de siste 3 timene til South Luangwa nasjonalpark. Etter fire dager uten en dusj, var det kalde vannet på Dedre guesthouse i Chipata helt himmelsk.

Etter disse opplevelsesrike reisedøgnene hadde vi endelig nådd målet vårt, Marula Lodge langs Luangwa elva. Her gikk bavianer og flodhester mellom hyttene, så man måtte passe seg for å ikke havne midt i matfatet til en hippo. På morgen og kvelds safari fikk vi se Simba, Nala, Timon, Pumba, Alex, Marty, Gloria, Melmen og mange andre dyr jeg ikke kan et Disney navn på. Verdens søtest afrikanere, Akim og Jacob i restauranten, skjemmet oss bort med god frokost, brunch, lapper og kaffe(takk til England for Tea-time) og middag.

Etter ankomst en dag for sent, surr med flybilletter og andre småting har alle på Marula vært de mest hjelpsomme og gjestfrie vi har møtt i Zambia. Et flott land med godhjertede og gjestfri mennesker.
Etter et supert safariopphold i South Luangwa til bare 1000 kroner, inkludert 2 safarier, mat og opphold i 2 netter (slik gjør bankortet glad) tok vi bussen tilbake til Lusaka. Denne gangen tok det heldigvis bare 7-8 timer. Sørlandsekspressens 4 timer fra Grimstad til Oslo, er nå peanutts.

De siste dagene brukte vi i Livingstone og ved Victoriafalls. Etter å ha vandret de forskjellige rutene langs Victoria falls, var vi gjennomvåte pga all dampen som faller ned som regn langs fossefallet. Følelsen av å stå å se på noe så massivt, mens det varme regnet pøser ned på alle kanter er en absurd og utrolig kul opplevelse. Anbefales.
PS: det er ikke vits i å leie poncho, de som gjorde det ble like gjennomvåte som oss.
Etter denne turen gjennom badeland, var vi klare for Stines Afrika-høydepunkt. Å hoppe i strikk fra broa som går fra Zambia til Zimbabwe. Jeg personlig fikk nok adrenalin bare av å se over rekkverket. Sammen med gjengen vi hadde blitt kjent med fra hostellet, stod jeg langs broa og ventet mens Stine fikk på håndkler rundt beina, seler og kroker. Som dagens fungerende kameradame, personlig heiagjeng og moralsk støtte, stod jeg med thumbs-up og forsikringer om at strikken sikkert holdt da det var tid for å hoppe.

Mens Stine kastet seg utfor kanten, skrek de afrikanske damene på broa nok for henne og tre til, før strikken strammet seg. Stine kan vel best forklare det selv, eller kanskje ikke. Det er ikke så lett å forklare en slik opplevelse, men jeg tror ordet fantastisk, dekker det meste.

Afrika vært full av møkk og svette, ville dyr, nydelige solnedganger, vennlighet og smil, fantastiske mennesker, nye vennskap, uforglemmelige møter, bussturer, bananer og mango, snickers og pringels, og ønske om å komme tilbake for å oppleve mer.

 

HeleneBilde

Tazara toget fra Dar es Salaam (Tanzania) til Kapiri Mposhi (Zambia)

Bilde

Barn langs toget

BildeBilde

Vakter i Austin Powers inspirerte uniformer ved inngangen til South Luangwa nasjonalpark

BildeBildeBildeBildeBildeBildeBilde

 

Impalaene blir kalt McDonlds pga M’ene på rompa, og fordi de er savannens fastfood

BildeBilde

Safarigruppa vår. Bakerst fra venstre: Sylvia, Marsha, Fleur, (foran) Julia og Emma

Bilde

BildeBilde

Broa mellom Zambia og Zimbabwe. Der Stine hoppa i strikk.Bilde

Chris og Julia ved grensa til ZimbabweBildeBildeBildeBilde

Etter at Stine hadde hoppa – HAPPY 😀Bilde

Chris sykler fra England til Cape Town. Nytt selfie hver dag.Bilde

 

 

Eksklusiv natt på Johannesburg flyplass.

MAMBO!

 

Det er allerede gått tre uker siden vi kom til eksotiske Afrika. Tiden flyr og det er rart hvor mange følelser, mennesker og opplevelser vi har fått fylt den med. Etter en siste natt i India hvor jeg febrilsk hadde pakket meg inn i myggnetting etter en maurinvasjon i senga, dro vi med et stort smil om munnen. Ikke bare fordi jeg gledelig kunne snike meg ut av nettingen, men fordi vi kunne se tilbake på tiden i India med stor takknemelighet- og ikke minst fordi nesa vår nå var rettet mot et nytt og spennende kontinent.

Etter lange og svette timer på lokaltoget fra Varkala til Kochi, stod vi omsider på flyplassen. Den har for øvrig en streng policy når det gjelder å gå ut dersom man først har gått inn.. Dette skjønte vi først da vi hadde kommet inn og funnet ut av at den eneste maten vi hadde var noen friterte bananchips som vi hadde fått som vennegave på toget, sammen med en ny venneforespørsel på facebook.
Flyplassen hadde dessverre null og nada av ting vi kunne livnære oss på, og siden dette skulle være campen vår de neste ni timene gjaldt det å være litt lur. Farfar har alltid bemerket hvor viktig det er med ordentlig mat, og for så vidt også hvor viktig det er med gode snakke ferdigheter. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å snakke til oss litt mat fra utsiden. Jeg liker å tro at det fungerte på grunn av et velformulert språk og gode argumenter, men antakeligvis var det nok fordi vaktene til slutt hadde bedre ting å foreta seg enn å høre meg bable om alt mellom himmel og jord… Som mange andre.

20 timer og en mellomlanding i Qatar senere, var vi fremme i Tanzania. Dagene siden da har vært varierte, men begrenset til øya vi falt pladask for. Ryggsekkdagene da vi trasket rundt i regnvær til vi fant en Dala-Dala som fraktet oss til neste destinasjon. Der satt vi som sild i tønne på to plastikk-kanner i midtgangen mellom to seterader – i en sliten minibuss omgitt av store afrikanske rumper som matchet min egen. Så er det de deilige og slappe feriedagene hvor det eneste målet har vært å bare ligge på en solseng langs hvite strender i Paje og Nungwi, eller å gå gatelangs i Stone Town for å ta oss en kaffe på fantastiske Coffee House. Det er forresten et sted vi vil anbefale alle som en eller annen gang kunne tenke seg noen dager i Stone Town. Hyggelige ansatte, unike rom og deilig kaffe.. og frokost!

Det har også vært dager der standaren på eleganse har sunket betraktelig. Vi har vandret rundt i forbannelsen av solbrenthet med armene i 90 grader, hatt en allergisk reaksjon hvor fjeset har hovnet opp, og dager der kroppen ville leve sitt eget hektiske liv, og det beste stedet å oppholde seg er i senga.
Kontrasten er dager hvor vi har stått opp til frokost kl. 7, sittet to timer på et lasteplan for å komme oss inn til byen, for å så dra med andre livsnytende backpackere på fullmoon-party.

Da tiden vår på Zanzibar gikk mot slutten, bestemte vi oss for å dra på snorkletur. Snorkling rundt Memba er fantastisk, og det samme var lunsjen vi ble tilbudt. Veien dit derimot var en opplevelse av å være rimelig lost fordi båten, in the middel of nowhere, fikk motorstopp (ser ut til å være en trend i Afrika). Saken ble ikke bedre da omtrent alle de norske jentene vi tilfeldigvis var ombord med, ble over gjennomsnittet sjøsyke. Man kan jo trygt si at vårt hardbarka vikingrykte dessverre ble litt tvilsomt akkurat da. Vi kom hjem en god del timer senere enn forventet, og sovnet med den hjelpesløse styrmannens ringetone klistret fast på hjernen.

Opplevelsene har vært mange, og vi er kjempefornøyd med tiden på Zanzibar! Nå gleder vi oss til alt som venter, og neste destinasjon er Zambia!
Stor klem til alle dere der hjemme! 🙂

Stine

 

 

Zanzibar Coffe House:

BildeBilde

Stone Town:

BildeBilde

Paje:

BildeBildeBildeBildeBildeBilde

Nungwi

Bilde

Snorkle tur:

BildeBildeBilde

 

Etter en siste uke i sør India, reiser vi i morgen med toget opp til flyplassen i Kochi, for å dra med ryggsekken til neste land. “This time for Africa”, Zanzibar lokker med sandstrender og blått vann, men også siste India-uka her i sør har vært helt topp. Først i Kochi med tuk tuk tur, koselige mennesker og halve byen rundt på bananjakt. Deretter på husbåt i Keralas backwaters – en opplevelse vi vil anbefale alle som skal til Kerala! Vår egen husbåt med stort soverom og takterasse, god mat og stillhet mens landsbyer og andre båter passeres.
Og så sist, men ikke minst Varkala. Et lite paradis med sandstrender, enorme bølger, sol, restauranter, kaféer, små butikker og koselige bungalow-hoteller. Vi har bodd to netter på nydelige Palm Tree Heritage Resort i bungalow. Utenlandske turister, indiske brudepar på bryllupsreise og oss. Men slik luksus kan vi ikke unne oss lenge på backpacker budsjett. Derfor har vi de siste to nettene gått over til et billigere hotell med en crazy stor kakkerlakk som baderomskjeledyr, og maurinnovasjon langs veggene.
Til tross for dette har vi kost oss masse og testet frappen på annenhver kafé langs North Cliff. På gjensyn vakre og fargerike India.

 

Cochin:

BildeBilde

Tørking av ingefær:BildeBildeBildeBilde

 

Allepey, Kerala backwaters:BildeBildeBilde

Bilde

Varkala:

BildeBildeBildeBilde

 

 

 

Kama Sutra, tobakk og Ganges

Tempelene i Khajuraho, kjent for sine Kama Sutra skulpturerBildeBilde

 

Alipura:

BildeBildeBilde

Sigaretter in the makingBildeBilde

 

Ganges, Varanasi:

BildeBildeBildeBilde

Siste kveld med gruppa:

Bilde

 

Mumbai, Dharavi slummen:

Bilde

Utendørs vaskeri i MumbaiBilde